Balangsert ridning

Barbell db Siglavy Bagdady 1902

Vi fokuserer mye på balanse i ridningen. Det er fordi med en gang hesten får rytter på ryggen skal den ikke lenger bare balansere seg selv, men i tillegg også en rytter oppå der! For at hesten skal være i balanse under rytter må rytteren sitte stødig og balansert i en korrekt loddrett sits. For å oppnå og beholde en god sits må en trene og vedlikeholde sitsen. Jo mer følsomt rytteren sitter, jo større muligheter har denne rytteren for å gi korrekte innvirkninger og samordne hjelperene sine. Bruk tid på å finne balansen på hesteryggen! Det er viktig å ha kontakt med en instruktør som kan rette på feil og uvaner og hjelpe deg til å oppnå en best mulig stilling på hesteryggen. Hesten verdsetter mer enn noe annet en rytter som er i balanse og harmoni med bevegelsene og som har en myk men stødig hånd.

Hjelperne og hjelperenes virkning på hesten.
Rytterens kroppsdeler utgjør et helt register av hjelpere som blir brukt til å påvirke hesten. Disse er:

Setet (vekt og tyngdeplassering)
Sjenklene (over- og undersjenkel)
Hånden (tøyleføring)
Stemmen

Den klassiske sitsen
Det er lettest å bruke hjelperne på riktig måte hvis du sitter riktig i salen. Sett deg langt fram i salen, slik at du kan sitte ned i den dypeste delen av salen. Ikke klem deg fast med knærne eller lårene. Hvis du gjør det vil du bare skli og humpe mer i salen. Trekk leggene (undersjenklene) så langt tilbake at tærne kommer loddrett under knærne. Rett deg opp i ryggen, men ikke svai. Senk skuldrene og la overarmene falle ned nær livet. Det er viktig at du ikke spenner armene dine, da du vil få vondt i skuldrene samtidig som du mister den myke kontakten med hestens munn. Løft hodet, og se rett fram over hestens ører. Slik du sitter nå skal man kunne trekke rett linje fra øret ditt, gjennom skulderen, gjennom hofta og videre ned til helen din. Dette er den korrekte sits som vi også kaller loddrett sits.

Når vi videre på denne siden snakker om sitsen har vi delt den inn i ulike deler. Glem bare ikke at det er like viktig å vite hvordan man bruker sitsen som en helhet, som det å vite hvordan disse delene virker inn på hesten hver for seg.

Selv om du har ridd i mange år, er det ingen grunn til å ta sitsen din for gitt. Etter en tid uten korrigering av sitsen vil alle ryttere ri på seg feil og uvaner. Bruker du tid på å gå tilbake og jobbe med sitsen – ta den fra hverandre bit for bit, vil du lære mye nyttig. I de fleste tilfeller ligger årsaken til vanskeligheter her. Glem ikke at for å kunne ri godt er det viktig å ha en god sits. Den er selve kjernen i ridningen, men samtidig noe av det som er vanskeligst å lære.

Setet (vekt og tyngdeplassering)
Når rytteren forskyver vekten til den ene eller den andre siden, vil hesten naturlig følge etter og bevege seg mot samme side, som for å fange opp rytteren. Dette henger sammen med at hesten hele tiden forsøker å gjenopprette den balansen som rytteren har forstyrret ved å flytte tyngden sin. Det er derfor viktig å hele tiden tenke over hvordan man sitter i forhold til hvordan man ønsker at hesten skal bevege seg. Følgende beskriver godt hva som skjer: Rytteren sitter i loddrett sits når hesten går på rett spor. Rytteren vil vende til høyre og tar et mykt tak i høyre tøyle, samtidig som han/hun skyver fram høyre hofte og senker høyre kne. Det skal ikke mye til før hesten merker at vekten tynger mot høyre, og følger etter for å gjenopprette balansen.

Korsrygg og sete
Vi må huske at vi sitter på hestens svakeste punkt! For å gjøre det enklere for hesten å bære deg, er det viktig at du sitter lett. Når vi ber hesten om å utføre ulike oppgaver, jobber den ganske hardt for å klare å bære og balansere rytteren. Den jobben blir mye lettere for hesten hvis den slipper å drasse rundt på en potetsekk! Ryggen til hesten skal ikke brukes som et transportmiddel, du må jobbe selv for å få den til å bære deg så det blir behagelig for begge parter.

Selve baken er den delen av setet som er i kontakt med salen, og dermed hestens rygg. Men korsrygg og oversjenkel er også en del av setet. Dette må du huske på:Du skal sitte lett i salen. Baken skal havne i salen mykt og forsiktig når du rir lett, og være lett men stødig plassert i salen når du sitter ned.
Korsryggen skal absorbere bevegelsen til hesten. Det er derfor viktig at du er myk og smidig i ryggen, isteden for å stive av og sitte imot bevegelsen.
Resten av ryggen skal være rett, med skuldrene godt tilbake, og brystet fram.
Du skal kunne trekke en rett linje gjennom skulderen og ned gjennom hofta og videre ned til helen din.

Sjenklene
Sjenkelen er rytterens ben fra hoften og ned. Oversjenkelen er låret, og undersjenkelen er legg og hæl. Oversjenkelen skal ligge fast og rolig, mens undersjenkelen skal kunne beveges uten at sitsen ellers forstyrres.

Sjenklene virker fremfor alt fremaddrivende, men sammen med andre hjelpere kan de også virke sideførende.

Sjenklene skal hele tiden ligge inntil hesten for at du skal kunne gi innvirkningene riktig. Men du skal ikke klemme med sjenkelen hele tiden. Da risikerer du at hesten blir det som kalles ”sjenkeldød”, altså at den ikke lenger er følsom for de signalene du gir ved hjelp av sjenklene dine. Når du har gitt en beskjed med sjenklene og hesten har rettet seg etter den, skal du lette trykket fra sjenkelen med en gang. Du skal heller ikke sparke hesten med sjenklene. Et slikt spark er en straff for hesten! Dersom du vil drive hesten framover, skal du klemme like hardt med begge sjenklene samtidig som du skyver lett bakfra og forover med setet (klem med setemusklene!). Hvis du klemmer hardere med den ene sjenkelen enn den andre, virker dette sideførende, altså du gir hesten beskjed om å bevege seg sidelengs.

Oversjenkel (lår+ kne)
Oversjenkel (lår), skal ligge tett inntil hesten. Kneet skal ligge fast inntil kneputene, men uten å klemme, som en følge av plasseringen av låret og undersjenkelen (beskrevet nedenfor).

Undersjenkel (legg og, hel)
Leggen skal også ligge tett inntil hesten. Tærne skal peke fram, ikke ut til siden. På den måten oppnår du bedre kontakt rundt hesten. Deretter lar du kroppsvekten å synke ned gjennom helen. Til sist er det helen som er det laveste punktet på rytteren! Når hesten så beveger seg skal du prøve å la ankelen fjære vekten av kroppen.. Dette igjen fører til at setet blir dypere og balansen på hesten blir mye bedre. Vekt ned gjennom helen gir et tryggere sete, samt en rettere sits.

Setet og sjenkler er en noen av de hjelperne som lar deg kontrollere hesten. Derfor er det viktig at det er et godt samarbeid mellom hjelperene dine, for å oppnå best mulig resultat. Å glemme setet og bare sparke med undersjenkel, vil ikke gi en hest som arbeider under deg eller yter sitt beste.

Hodet
Det er ikke likegyldig hvordan du bærer hodet når du rir. Hodet er en veldig tung del av kroppen vår, og kan skape ubalanse i hele resten av kroppen om det ikke bæres riktig. Hodet skal være på toppen, midt mellom skuldrene. Det er viktig at hodet ikke tipper framover, det vil trekke hele sitsen forover, og det blir for mye vekt på hestens frampart.

Ikke se ned til siden. Det gjør at det blir mer vekt på den ene siden av kroppen din, og dette vil skape ubalanse hos hesten også. For at hesten skal kunne gå i balanse, må du være i balanse på ryggen dens.

Det kan være lurt å forsøke å myke opp nakke og skuldre før du begynner å ri, og også gjøre noen enkle øvelser mens du rir. Det er nettopp i nakke og skuldre de fleste spenninger oppstår, og de vil føre til spenninger i hele kroppen.

Hender
Med hendene holder vi tøylene. Tøylene er forbindelsen mellom rytterens hånd og hestens munn. Hendene er dermed den mest følsomme kommunikasjonen mellom hest og rytter og det er derfor veldig viktig at de brukes riktig. Hendene skal ideelt sett være plassert en knyttneve over salen, en knyttneve foran salen og med en knyttneve mellom hendene. I forskjellige situasjoner bruker vi imidlertid andre tøyletak som krever at hendene flyttes til andre posisjoner. Men vi skal alltid søke å komme tilbake til denne ideelle plasseringen av hendene

Tøylene skal ikke brukes til å klamre seg fast i, og hendene skal ikke hvile på salen eller på hestens hals. Hånden skal være rolig, myk, lett og følsom, og den skal følge hestens bevegelser. En følsom hånd innebærer at man hele tiden skal ha en myk forbindelse med hestens munn. Derfor må du hele tiden forsøke å holde hendene støtt og rolig, uavhengig av hvordan du ellers beveger deg i salen. Tøyler som slenger, og hender som hopper opp og ned gir hesten et ubehagelig rykk i munnen hver gang hesten tar et skritt, og innebærer at hesten til slutt helst ikke vil ta støtte på bittet i det hele tatt, eller at den tar alt for kraftig støtte (legger seg på hånden din og er det vi kaller hard i munnen)

Hesten skal kunne stole på hånden din. Det er viktig at den vet den kan gå frem mot en stabil hånd, og være sikker på at det ikke kommer noen plutselige rykk, eller den føler at hånden plutselig blir borte. Hendene skal være stødige og elastiske slik at man kan ri med stabil kontakt og ettergift.

Kontakt er når du kjenner vekten av hestens hode og munn i hånden din. Du skal hele tiden ha kontakt med hestens munn, men denne kontakten skal være nesten den samme hele tiden, den skal være stabil. Det betyr at du ikke må jage på hesten uten å fange den opp foran, men i hendene skal du kjenne følelsen av at hesten ønsker å bevege seg videre framover. Det kjennes nesten ut som å ri i oppoverbakke.

Ettergift betyr at du med hånden gir hesten frihet til å jobbe ved å lette på trykket i munnen dens. Rytteren fører altså hånden forover mot hestens munn. Når du har en stabil og god hånd, vil hesten skape denne ettergiften selv ved å løsne i munnen. En sånn hest tilbyr rytteren ettergift! På en hest som drar i tøylen, må vi hele tiden jobbe for å få den til å slappe av så den kan ta imot den ettergiften rytteren tilbyr. Det er likevel viktig at ettergiften ikke blir så stor at hesten går utenfor den rammen vi har gitt den å jobbe innenfor. Det nytter altså ikke bare å slippe tøylene, men det skal være en balansert og kontrollert lettelse i munnen på hesten.

Det motsatte av ettergift er anholdning. Anholdning er svært enkelt forklart å bremse hesten.. Husk bare at en anholding ikke bare skal skje med tøylen, men med setet og oversjenkler også! Og den SKAL følges av en ettergift!!

Dersom kontakten med hestens munn letter, uten at framdriften stopper, er det et veldig godt tegn. Da har forholdet mellom anholdning og ettergift blitt riktig. Det betyr et hesten har samlet seg, og bærer seg selv. Da kjennes det ut som om tøylen er en sytråd, men ikke ryker selv om du har kontakt.

Kontakten du har med hånden din, skal være så stabil at hesten kan bruke den som støtte når hesten forsøker å finne sin egen balanse. Til en viss grad skal hesten få lov å lene seg på hånden. Blir det imidlertid slik at han lener seg for mye, må du legge til mer sjenkel. Da bruker han nemlig støtten for å slippe å jobbe.

Stemmen
Stemmen bruker vi til å oppmuntre, rose, berolige eller korrigere hesten. Med lys, glad stemme roser vi og oppmuntrer den. En rolig og myk stemme beroliger. Med skarp eller dyp stemme kan vi korrigere hesten når den gjør noe feil eller er ulydig. Tonefallet vi sier ting i gjør at hesten forstår hva vi mener i slike situasjoner. Ved longering lærer hesten å forstå enkle ord som ”Skritt” ”trav” og ”galopp”. Opplæringen skjer ved at ordene gjentas gang på gang, og hesten oppmuntres og belønnes hver gang den gjør noe riktig. Husk at en hest som holder på å lære noe nytt, aldri skal straffes hvis den gjør en feil!

Smatting er også en fremaddrivende hjelper. Sammen med sjenklene virker smatting ofte oppkvikkende på hesten og får den til å gå mer framover. Verken smatting eller annen stemme er lovlige hjelpere i dressurkonkurranser, men begge deler kan brukes i sprang.

Rammer
Hånden og tøylene danner sammen med sjenklene også den rammen du setter rundt hesten. Denne rammen bestemmer hvilken form og i hvilket tempo hesten skal få lov å gå i. Venstre hånd/tøyle og venstre sjenkel er rammen på venstre side. På samme måte er høyre hånd/tøyle og sjenkel rammen på høyre side. Da er det viktig at samarbeidet mellom hånd og sjenkel virker. Hånden skal alltid møte sjenkel, ikke sånn at du skal dra hånden mot benet ditt, men de signalene du gir med sjenklene, skal møtes av et signal med hånden. Det vil si at dersom du ønsker å drive èn side fram hos hesten din, og gir tegn til dette med sjenkelen din, skal du være med fram med hånda på samme side. Driver du med begge sjenkler, fører du begge hender noe framover.

Forestill deg at du skal samle masse energi innenfor denne rammen. Denne energien skal strømme ut fra bakparten av hesten og skyve den forover. Dersom hesten din for eksempel drives fram uten å bli møtt med hånden, vil den bli lang og løpe. Da renner energien ut til ingen nytte. Derfor må energien som skapes av sjenkelen fanges opp av hånden.

Lar du hesten få lov til å komme utenom rammen, mister du energi, og dermed alt du prøver å bygge opp.

Koordinering av hjelperne
Når vi rir er det helt avgjørende å kunne regulere innvirkningen av de forskjellige hjelperne til en hver tid. Alle hjelpere har hver sin styrkeskala. Som rytter skal man følge regelen om å aldri bruke større styrke enn nødvendig.

Bli ikke sint på hesten hvis den ikke lystrer hjelperne dine med en gang. Tenk etter om du har brukt alle hjelperne på riktig måte slik at du har gitt hesten klar og tydelig beskjed om hva du ønsker at den skal gjøre.

I de fleste tilfellene er en slik ulydighet nemlig rytteren sin feil!
Lykke til vidre med ridningen ;O))