Fullblod araber

• Fakta:
• Type: Lett hest.
• Opprinnelse: Lilleasia / Arabia.
• Utbredelse: Europa, Amerika, Australia, Afrika, Asia – i dag finnes den utbredt over det meste av verden, og i mange land avles særskilte araber-racer.
• Blod: Fulldblods.
• Egenskaper: Som ridehest – herunder til dressur, sprang, distanse og veddeløp.
• Temperament: Frisk, trofast, omgengelig, intelligent, modig, pålitelig og utholdende.
• Farve: Skimmel, brun, rød, sort.
• Størrelse: ca 146cm – 160cm.

Rasebeskrivelse/ Eksteriørbeskrivelse:
Helhetsinntrykket av araberen, er en liten elegant og meget edel hest, som bærer seg selv i vakker balanse og med en lett buet hals samt høy haleføring.
Hodet er forholdsvis lite med bred panne, store livlige øyne, konkav profil, store nesebor, liten mule og store, runde kinnben. Ofte har ørene innadvisende spisser. Halsen er av god lengde og vakker buet, manken velmarkert og skulderen lang skrå og flat. Kroppen er kompakt, ryggen kort, krysset er kort og lett hellende.
Bena er slanke, men sterke, med små runde hover.

Historie:
Til forskjell fra andre hesteraser som normalt har 6 lendevirvler og 18-20 halevirvler, har araberen kun 5 lendevirvler og 16 halevirvler.
I over tusen år har det blitt avlet på den arabiske hest. Noen mener enda at den har levd i vill tilstand i de arabiske ørkener i årtusener, men da man aldri har funnet knokelrester etter disse viltlevende arabere, foreligger det ingen bevis for denne påstanden. Dette understøttes bl.a. av, at araberen ikke blir nevnt blant de 12 raser, romerne regnet med. Beduinstammene i ørkenen trodde, at araberen var en gave fra Gud. Han skulle ha forvandlet ørkenvinden til vesenet (araberen) som “kunne fly uten vinger”. En annen, og mer jordbunden forklaring, er at araberen i likhet med andre hester skulle nedstamme fra de villhester, som levde i Europa og Asia under de første sivilisasjoner, og som minnet mye om nåtidens Tarpan og Prezwalskihest.
I hvertfall siden Muhammeds tid (det 7. århundre) har Beduinene avlet på araberen, og mye tyder på, at en strukturert avl har foregått helt opp til for tusen år siden. For Beduinene var araberen deres kjæreste eie – et gammelt ordtak sier “så mange byggkorn du gir din hest, så mange synder vil Gud tilgi deg” – og hestene ble anset som uunnværlige medlemmer i husholdningen.
De strenge renhetskrav, som ble stilt til avlshestene (hvis en hest ikke var hundre prosent “asil” (ren), kunne den ikke bli opptatt i asil-linjen, uansett hvor perfekt den ellers var) og de strenge forhold ørkenen bød på, har vært med til å skape denne hesten, som i dag betegnes som verden mest yndefulle og selvstendige hest.  Kun om vinteren og våren fantes det gress i ørkenen, resten av året levde hestene av kamelmelk, tørkede dadler, gresshopper og tørket kamelkjøtt. Kun de sterkeste hestene kunne overleve i dette klima.

Araberne ble først innført i Europa, da Maurerne invaderte landene i den vestlige ende av middelhavet. Men på dette tidspunktet er det ikke, noe som tyder på, at araberen ble anset for annet enn en dekorativ paradehest. Under korstogene later det til, at erobrede arabiske hester oppnådde status som hest, de var velegnede til konger og fyrster. Som krigshester var de ikke velegnede, siden datidens tunge rustninger krevde hester med en kolossal styrke og størrelse. Senere endret utviklingen av lettere våpen og utrustning dette, og fra renessansen og frem til og med Napoleonskrigene ble den arabiske hest med rette anset for at være uovertruffen, og etterspørselen på arabere voksete i Europa.

Etter det katastrofale tilbaketog fra Moskva i vinteren 1812, skrev en av Napoleons adjutanter til sin general: “De arabiske hester klarte strabasene og prøvelsene bedre enn de europeiske. Etter det grusomme felttog i Rusland var nesten alle de hestene keiseren hadde igjen arabere. General Hubert… fikk kun en enkelt av sine 5 hester med tilbake til Frankrike, og det var en araber. Kaptein Simonneau fra generalstaben hadde til slutt kun sin araber, og det samme gjorde seg gjeldende for mitt vedkommende”. Det var denne form for beviser på araberens styrke, som førte til, at den var etterspurt overalt.

I dag avles araberen i mange land, og oftest med mindre typeforskjeller, alt etter hva som er det foretrukne i de enkelte land. Dog har også klimatiske og formessige forskjeller noe å skulle ha sagt i forbindelse med variasjoner i høyde og kroppsbygning. Dens enestående evner som ridehest og i avl, er i dag en av grunnene til dens stadige popularitet og er med på å sikre rasens videre eksistens.
I avl er araberen ofte blitt brukt til å foredle de enkelte raser, og i stort sett alle de hesteraser det gjennom tidene er blitt foredlet, finner man spor etter araberen.